Miguel Lampertis reise: motstandskraft, gjenoppbygging og livet utenfor banen
Kanalen Mejora Tu Padel har en åpenhjertig samtale med Miguel Lamperti som går langt utover prestasjonene hans på padelbanen. Lamperti åpner opp om den livsendrende bilulykken han opplevde i Brasil, de personlige utfordringene han har møtt, og verdiene som har formet karrieren hans. Hans historie er preget av motstandskraft, humor og en dyp kjærlighet til både sporten og menneskene rundt seg.
Å overleve en ødeleggende ulykke og dens varige innvirkning
Et av de mest slående øyeblikkene i intervjuet er Lampertis tilbakeblikk på en alvorlig bilulykke som skjedde i Brasil for nesten tjue år siden. Han beskriver hvordan han, etter å ha spart opp sine første betydelige inntekter fra padel, kjøpte en bil som ble ødelagt bare noen dager senere i ulykken. Lamperti forteller at han ikke husker selve ulykken, bare at han våknet opp halvannen dag senere, kraftig bandasjert og med flere skader.
Han fikk seks brukne ribbein og betydelig redusert lungekapasitet i etterkant. Til tross for alvoret var Lampertis gjenoppbygging preget av viljestyrke og et snev av humor, og han husker lagkamerater som spøkte med at han slet med å få pusten. Over tid gjenvant han gradvis styrken, selv om han fortsatt bærer et fysisk minne – et ribbein som aldri grodde helt.
Å ta vare på mental helse og viktigheten av støtte
Lamperti forteller om et avgjørende øyeblikk i karrieren da han, etter en spesielt krevende sesong med en ung partner, bestemte seg for å søke hjelp hos en psykolog. Erfaringen, sier han, var livsforvandlende. Han understreker at det å gå til psykolog ikke bare er for krisesituasjoner, men kan være et verdifullt verktøy for alle som ønsker et utenforstående perspektiv og ekte støtte. Lamperti oppfordrer andre i sporten til å se mental helse som en essensiell del av både personlig og profesjonell utvikling.
Å definere de største: innsikt om toppspillere og trenere i padel
Programlederen ber Lamperti beskrive flere av sportens ledende profiler. Svarene hans er både innsiktsfulle og personlige:
- Arturo Coello: En maskin, ekstremt fokusert på målene sine og drevet av en utrolig sult etter suksess.
- Juan Lebrón: Unik, annerledes og uforutsigbar – Lamperti kaller ham en “herlig galning” hvis energi og rytme gjør ham spesiell.
- Juan Martín Díaz: Lampertis idol, et geni som forandret spillet og satte en ny standard i padelens historie.
- Fernando Belasteguín: Perfeksjonen av hvordan man spiller padel, og lærer bort alt som bør gjøres riktig på banen.
- Agustín Tapia: En spiller med enestående talent, som gjør ting ingen andre kan og tilfører spillet en ny dimensjon.
Når det gjelder trenerrollen, deler Lamperti den inn i to viktige områder: trening i ukedagene og kampstyring fra benken. Han trekker frem Gustavo Prato som den beste treneren han har hatt i ukedagene, og Carlitos Pozzoni som uslåelig på benken. Lamperti ser også stort potensial i nylig pensjonerte spillere som går over i trenerrollen, forutsatt at de klarer å ta det mentale steget fra spiller til mentor.
Personlige ritualer, tatoveringer og skjebnens betydning
Utenfor banen avslører Lamperti de personlige symbolene som holder ham jordet. Han forteller om tatoveringene sine, hvorav mange er hyllester til familien, inkludert én dedikert til moren som han tok etter hennes bortgang. Han bærer også en kjede med et anheng av stor sentimental verdi, gitt av søsteren og eks-kona, begge knyttet til morens minne.
Lamperti tror sterkt på skjebnen, og viser til en favorittfilm og et arabisk ord han har tatovert, som betyr “skjebnen er allerede skrevet”. For ham skjer livets hendelser – både gode og dårlige – av en grunn.
Minneverdige kamper og karrierehøydepunkter
Når han ser tilbake på karrieren, trekker Lamperti frem flere kamper som spesielt meningsfulle. Å vinne verdensmesterskapet med det argentinske landslaget er et unikt høydepunkt, spesielt siden han tidligere hadde gått glipp av muligheten på grunn av skade eller sterk konkurranse om plassene. Han husker også godt sin første seier i Padel Pro Tour i Mar del Plata i 2009, en triumf som ble ekstra spesiell med familien til stede.
Lamperti unngår ikke å snakke om nederlag, inkludert et minneverdig år i 2016 da han slo Juan Lebrón flere ganger, bare for at Lebrón senere skulle snu resultatene. Han beundrer Lebróns ukuelige driv og ydmykhet, og legger merke til at selv etter seire er Lebrón tilbake på trening dagen etter, alltid sulten på mer.
Livet utenfor banen: poker, kjøkkenulykker og fredagsritualer
Utenfor padel liker Lamperti poker, drevet av sin kjærlighet til tall og den roen spillet gir. Han studerte en periode poker seriøst, men mistet interessen da han begynte å mestre det, og foretrekker utfordringen med å lære nye varianter.
På kjøkkenet innrømmer Lamperti at han er helt hjelpeløs, og er avhengig av familie og venner for mat. Han forteller humoristiske historier fra sine første år i Spania, og spøker med at han er den perfekte leietakeren – han bruker aldri kjøkkenet og lager aldri problemer.
Hans kjente “Lamperti-fredager” er enkle: etter trening tar han en dusj, besøker casinoet, spiser middag med venner og, viktigst av alt, nyter selskapet til dem han bryr seg om. For Lamperti er padel selve kjernen i livet – han anslår at det utgjør 90% av verden hans – men familie, venner og livsglede er like viktige.
Ettermæle, anger og råd til neste generasjon
Når han ser tilbake, sier Lamperti at han ville levd karrieren på samme måte, til tross for at noen mener han kunne blitt nummer én med mer disiplin. Han innrømmer at han elsker livet og har nytt reisen, uten å gå på akkord med verdiene sine eller falle for usunne vaner. Han er stolt av å ha tilbrakt 15 år blant verdens ti beste og ser hvert nederlag som en lærepenge fra noen som var bedre den dagen.
For Lamperti er den største belønningen ikke titlene, men kjærligheten og minnene delt med fans og medspillere. Hans historie er et bevis på lidenskap, motstandskraft og gleden av å leve fullt ut – på og utenfor padelbanen.
